Flere bilder er lagt ut her: http://www.frikransen.com/slides.php?showid=6402&id=4495872
Må vel først og fremst være ærlig. Motivasjonen har ikke forsvunnet men det har rett å slett handlet om prioritering. Vintrene brukes til mye ski og mye toppturer. Denne vinteren har anleggene vært overfylt av pudder så toppturene har nesten vært fraværende. Det har vært ski hver eneste helg fra nov til mai!! I tilegg har det å gått fra jobben som personlig trener til å være leder for personlig trenere gjort at all gratis treningen har forsvunnet. Også den daglige sykkelturen til jobb forsvunnet. Jo treningstimene har nok blitt halvert men klart å beholde minst en kvalitetsøkt i tilegg til 2-3 økter til i vinter
Våren fikk jeg en uke i Mallorca og 3-4 harde økter i uka ellers. Langturene har det blitt lite av men 3-4 har det blitt siste 2 måneder. Likevel har det blitt noen ok konkurranser.
2 uker før avreise ble jeg også syk og tok faktisk 8 dager før neste treningsøkt. Turen til Ironman Nice ble gjort med ganske lave forventninger og lave skulder. Men dette var konkurransen som skulle få meg i gang så motivasjonen var veldig høy likevel. Tanken om at dette var stede der jeg heller skulle ha trent mye slo meg ofte. Motivasjonen for å være ute å sykle, svømme og løpe var stor men det var det også å være på stranden, spise på restauranter, drikke vin og slappe av med Andreas, Jenny, Scott, Marit, Ann Kristin og Mathias som var de andre jeg hadde planlagt denne turen med. Jeg hadde det vidunderlig. Nice er fantastisk!!
Men så ble det dagen før konkurransen. Nice forvandlet seg til Triatlon mekka, med expo, masse spreke sosiale folk, tribuner, gjerder, funksjonærer, storskjermer og masse folk. Dette er virkelig stort. Det var en deilig følelse å legge ifra seg utstyret i poser i depot, sykkel på plass for nå var alt ferdig, nå var det bare å ha på seg våtdrakt og briller neste morgen når ringeklokka slo. Det var nydelig stemning med gjengen rundt middagen kvelden før og absolutt alle gledet seg
Jeg sov godt om natten og gikk bra å våkne 04.30 å tusle ned til start. Jeg var rolig for 3,8 km svømming 180 km sykkel og 42 km løping. Stilte meg veldig passivt til på 1.15 gruppa. Kult å stå der med dundrende musikk, mye folk og en gal speaker. Starten gikk, rolig ut i vannet med 2270 andre. Startfeltet var bredt. Jeg fant meg en stor luke og klarte faktisk å nyte synet av solooppgangen der jeg badet meg bortover. Synes det fungerte bra men ble litt utålmodig, kult å stige opp på land halvveis med duskedamer og fullt trykk!! Men brukte 1.27, sånn 10-12 minutter lengre enn jeg trodde. Men jeg var i gang å gledet meg til sykkel, tok meg tid til solkrem og andre småting men kom fort som fy på sykkelen. Bytter slå få meg på
Fantastisk å ligge med 160 i puls å rase forbi hundrevis av syklister ut fra Promenade des Anglais og de 20 første flate km. Men var litt tung i bakkene i dag så håpet på en god tid forsvant etter hvert. Været ble varmere men drakk mye og spiste godt. Dette gikk ok. Ved 110 km sa det pang, kroppen bare våknet så utrolig!! Kul opplevelse, alt fungerte, fløy forbi syklister på flater og oppoverbakker. Nøt synet av Franske fjellandsbyer, fantastisk natur, og middelhavet der ute. Jeg juble både høyt og inni meg. Ennå kulere var nedoverbakkene, følte meg som en konge med ingen trafikk mot og sugende nedoverbakker og svinger. Raste forbi fantastisk mange. Ved veksling hadde jeg passert 1000 syklister. Likevel den smygende tanken om ryggproblemene lurte der bak siste 20 km, og tok inn litt smertestillende. Det trykket litt. Tiden ble 30 km i snitt, 6,06 på 180 km og ca 2000 høyde meter
Igjen god tid ved skiftet. Første stegene gikk veldig bra, jippi jeg er lett!! Gps viste 12,5 km/t men etter 2 km sa det pang, jeg måtte legge meg ned. Ryggkrampene fra min første Ironman var der. Ok, inn med mer smertestillende, det fungerte sist. Gå litt, jogget litt og møtte Ann Kristin og Jenny. Der var jeg litt frustrert men optimistisk. Pang igjen. Gikk nokk en runde, og slik holdt jeg på første 10 km runden. Møtte igjen jentene på runde to, fikk Ann Kristin til å jobbe tøft med ryggen min. det fungerte. Jippi!! Men etter nye to km sa det pang igjen, måtte legge meg ned. Smertestillende var nå ute tydeligvis for nå var det vondt å gå for ryggen, krampene ble verre men det gikk ok. Tanken om å bryte kom, men viste at ingen problemer å fullføre om jeg gidder. Det var 33 grader, vindstille men hadde full kontroll. Jeg spiser og drikker alltid godt. Hadde vondt i nøyaktig 40 km, kjedet meg stort siste 20 km. Frustrasjonen var stor, og hatet det at jeg ikke kunne løpe for et fantastisk engasjert publikum, det var det absolutt hele veien og sikkert 2-3000 i målområdet. Siste km inn var det blitt skumring, lydanlegget var fortsatt på full guffe, publikum ropet mitt navn. Jeg løp siste 300 meterne. Spotterne lyste på meg, speaker ropte opp meg, duskedamene hoppet opp og ned og jeg brøt mållinjen. Og der kom krampene med full styrke, jeg kastet opp som en ”gris” foran publikummet og målfotografen, la meg på kne, og ryggen og der kom også sykepleierne å løp meg inn meg inn i sykestuen. Rokkenroll!!
Kom meg fort. Medisin, gel og drikke hadde gjort magen super sur. Men tvang inn i meg hele veien. Å gå uten mat hadde uansett ikke vært et problem bare jeg drakk. Det gikk ikke akkurat fort!! Da har jeg altså slått ny rekord, min absolutt dårligste maraton tid på 7.20, den slår jeg nok aldri. Fikk sms fra flere hjemme som hadde sett på nettet på løperundetider, de viste at jeg hadde kjempet, det gjorde godt på en måte.
Mine venner imponerte stort,alle sammen!! Marit vant 18-24 og en Vm tur til Hawaii, og alle gutta komm inn på 10 tallet. Scott infridde som jeg trodde og ble beste Nordmann på 10.15, og 30 plass i M35
Hvorfor bryter jeg ikke tenker jeg nå? Ser ut som det var nesten 400 andre som gjorde det. Jo, følelsen av min absolutt vakreste og kuleste sykkeltur hadde forsvunnet i irritasjonen av faktisk å bryte. Og det er jo tross alt en prestasjon å fullføre en Ironman selv om jeg fikk en tid som en langt fra det jeg kommer til å si til andre uten tvang. Jeg hater å bryte, så lenge det ikke går utover helsen å fullføre. Jeg har fått ny skjorte, og fullført min første verdens cup. Nå starter jobben med å finne ut hva som forårsaker ryggkrampene. For å ha så vondt så lenge tar sykt mye krefter. Følelsene etterpå er mye verre enn flerdøgnskonkurranser og konkurranser til total utmattelse.
3-4 juli er det Oslo city challenge, formen er bra ryggen er ikke problemer der men vips er det 9 august og norseman.
tommy multisport 