Store Skagastølstind, og historien om hvor redd man kan bli

Fjellfilmfestivalen er helgen man tar korte turer å lange fester men for oss valgte vi denne gangen annerledes. Været denne helgen var meldt fantastisk så en lengere tur fristet mye. Jeg har snakket om Storen i noen år men aldri turt. Målet før sesongen var å klatre å lede så mye at jeg kunne lede den til neste år men nok en gang så ble det lite klatring dessverre

 Har ledet lange  5/6 ruter i Lofoten men med svasko og sommervær og for tre-fire år siden og kun hatt et par sportsklatreturer pr år etter det. Teknikken og rytmen er veldig rusten. Godt var det da at Anders ville ta oppgaven å få oss opp. Med ble Jonas og Gry. Etter hvert hoppet også Håkon, Rolf og Lukas med

 Vi kom i fin god tid til Turtagrø, drakk noen øl med gamle venner å koste oss stort som alltid der oppe. Stemningen er helt ubeskrivelig godt, livet er deiligst der!! Men i tankene var turen vår så vi la oss tidlig, klokka ble satt på 06.30

 

Opp til fjells bar det etter lang god frokost, humøret var på topp og sola var på vei opp bak Skagastølstindene. Turen inn er lang og tok 2.30 til hytta på bandet. Der så vi Storen ordentlig for første gang, den ser fantastisk mektig ut!! Nesten så den henger over deg. Men der opp skal vi altså. Overraskelsen var kanskje at klyvingen opp var så vanskelig, og veldig eksponert for steinsprang på gruppas andre medlemmer. Vi var allerede litt skremte før selve sikringen begynte. Her var steder man kanskje kunne ha sikret for fall hadde blitt stygt. På hjørnet tok vi god lunch for det var et taulag til foran oss, vi valgte likevel annen rute en planlagt. Luckas trakk seg så vi var to taulag og 6 personer. Vi valgte Sydvest veggen 

Første taulengde var den verste, jeg kom meg greit over første crux men andre psyket jeg helt ut. Dette klarer jeg ikke!! Så redd som jeg var nå har jeg aldri vært før, men klarte å fokusere kun oppgaven om å klatre riktig  og så kun opp. Aldri til siden eller ned. Prøvde igjen, men helt umulig. Ok, jeg laget en slynge av sikringen og sto på den, klasket hånden på hylla å fikk Rolf sin hjelpende hånd, oppe!! Fy flate, her så jeg 7-800 ned i dalene på begge sider å satt på en hylle med glatt fjell på begge sider.

 

 

 

Dette var sykt og rockenroll!! Rolf og Håkon virket også super skjerpet og litt stresset. Stemningen var spesiell. Gry snakket til meg på walkien og eneste hun fikk til svar begge gangene var” jeg har vært SÅ redd” samme hva hun spurte om. Været var fantastisk, trøyevær og sol og snøen smeltet enkelt. Så kom Jonas opp å der satt vi å dinglet med bena litt anstreng men super stolte!! Ruta videre gikk bra men graderingen var vanskelig med fjellsko, til og med Anders slet. Det viste seg i ettertid at vi hadde gått feil rute men hva gjorde vel det! Å nå toppen var deilig men jeg var fortsatt litt skjerpet for rappelene så kunne ikke puste ut riktig ennå. Men stemningen der oppe var vilt vakker og god! Dette er vi sammen om, dere! 

.

 

 Rappelene gikk selvsagt bra men alt tok tid da vi var mange og vi kilte fast et tau. Vi var beit om tid men vi hadde kontroll. Vi hadde brukt 11 timer til toppen og ned til hjørnet. Nå var det turen ned igjen, den var også vanskelig, de to siste gikk ned i skumringen men månen skinte som en sol. Snøen var nå hard så turen ned gikk sent, vi måtte rundt. Min lykt ble tom for batteri etter full lys ned klyvingen men «sola» var jo oppe! . Humøret i gruppa etter breen ble fantastisk, nå var alle «faremomenter» over, vi hadde klar det! Fullmåne, få minus og det var totalt vindstille. Vi hadde tatt Norges kansje mest kjente og høyeste klatretur og vi hadde ikke valgt letteste rute opp heller. Denne følelsen deler jeg gjerne med andre, den er fantastisk. Man får den kun på en slik tur….

.

Turen ned ble lang, selvsagt var vi slitne, å ha adrenalin så lenge tar på. Jeg ble litt stille en periode som jeg blir når jeg er sliten. Jeg hadde drukket lite da min Platypus drikkebag hadde sprukket på veien opp. Jeg fikk drikke av de andre, men ikke nok. Jeg spiste godt nedover og siste timen kom kreftene tilbake. Følelsen nede på Turtagrø var deilig. Nå var det bare å skifte å hive seg med på de to siste timene av festen, klokken var nå 01.30. Noen øl med fantastiske venner, så var klokken 03.30 og inn i soveposen.

 

 Søndagen ble rolig, det var t-skjortevær og historiene var mange. Jeg er råimponert av meg selv og gjengen. Fy for en opplevelse!! Nå er det bare å trene igjen, nå har jeg tro at sikringsarbeidet er tilbake å psyken sterk nok!! Takk gjengen for en nydelig tur og helg og fantastisk humør under de alle 17 timene turen varte

 

Hva har jeg lært? Stol på utstyret, jeg klarer alt selv om jeg psyker, ta alltid med isøks uansett  jeg kan sikre bare jeg trener på det, putt med svaskoene og kjøp ordentlig drikkesystem, vanntrukket sekk og klær er sjelden bra! 

Flere bilder: http://www.flickr.com/photos/28527521@N08/sets/72157607291893967/

http://www.frikransen.com/multisport

Advertisements

2 kommentarer

Filed under tur, Uncategorized

2 responses to “Store Skagastølstind, og historien om hvor redd man kan bli

  1. -

    Grattis med fin tur. Toppen heter forresten Store Skagastølstind

  2. LexiPlexi

    Så bra historie du har skrevet T, fikk lyst til å dra på Storen igjen så fort vi kommer hjem. Har hatt lust til å være med på FF i flere år nå og det ser ut til å drøye noen år til.
    Fra en ting til en annen: Vurderer faktisk å vurdere Jungfrau Marathon neste år. Kanskje det er noe for deg også: http://www.jungfrau-m

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s